Kronikk: Trump lyver, Putin angriper og Kina truer. Hvem skal sikre fred i Europa?

Publisert i Trønder-Avisa 09.05.2025. 

Forfattere: Thor Axel Gamst Straume og Katinka Sætersdal Remøe, Europarådgivere, Trøndelag Europakontor

I dag feires Europadagen over hele EU. Den markerer Schuman-erklæringen fra 1950: opprettelsen av kull- og stålunionen mellom Tyskland og Frankrike, forløperen til dagens EU. Men kanskje viktigere er den symbolske betydningen. 9. mai markerer en lang periode med fred i Europa, og at europeere står sammen om viktige verdier som ytringsfrihet, likestilling, menneskerettigheter og demokrati. Dagens verdenssituasjon er dessverre en skremmende påminnelse om at disse verdiene alltid er under angrep. I 2012 mottok EU fredsprisen for å ha sikret freden, men mottok EU prisen stående på storebror NATOs skuldre?

Mens krigen i Ukraina herjer inne i sitt fjerde år fortsetter handelen mellom Russland og Europa. Hvordan sikrer da ideen om det indre marked egentlig fred? Svaret er at freden i Europa ikke kan bæres av hverken NATO eller EU alene. Vi trenger både den transatlantiske mellomstatlige forsvarsalliansen og den overnasjonale politiske styringen. EU styrker NATO, og NATO styrker EU.

NATO ble opprettet i kjølvannet av andre verdenskrig for å beskytte Europa fra Sovjetunionen. I dag består NATO av 32 land med et felles ønske om å forsvare hverandre fra ytre trusler. På den måten utgjør NATO-landene i sum verdens mektigste militære styrke, men med visse aber. NATO er ikke en stat, og selv om USA har en lederrolle, styres NATO av at medlemmene blir enige i fellesskap. NATO har heller ingen stor pengebinge eller egne styrker, med unntak av noen få fly. NATO har derimot artikkel 3 og 5.

Artikkel 5 er den mest kjente, som sier at angrep på ett NATO-land er et angrep på alle. Artikkel 3 innebærer at alle land er ansvarlige for opprettholdelse av eget forsvar. Dette er imidlertid en utfordring fordi få medlemsland evner å bruke minimum 2 % av BNP på forsvar, som er NATOs mål (USA bruker 3.3 %). En annen utfordring er at forsvarsbudsjettene ikke koordineres sentralt og brukes ulikt fra land til land. Det fører til logistikkutfordringer for NATO, som ikke får optimalisert den strategiske styrken i alliansen. Dette har allerede fått følger i Ukraina, hvor forsvarsutstyr fra ulike NATO-land har sviktet når de brukes sammen.

Selv om NATO kan øke 2%-målet til Trumps ønske om 5 %, mangler NATO muligheten til å bestemme over nasjonale anliggender som innkjøp og infrastruktur. Det er i en slik sammenheng at EU kan løse NATOs strategiske utfordringer med overnasjonal styring og politiske insentiv.

EU har flere rammeverk som gir medlemslandene mulighet til å samarbeide om forsvarsprosjekter og som bidrar til å styrke den europeiske forsvarsindustrien og øke interoperabiliteten mellom de ulike nasjonale forsvarene. Dette inkluderer alt fra utvikling av nye, felles våpensystemer til trening og øvelser. EUs økonomiske støtte til forsknings- og utviklingsprosjekter innen forsvarssektoren bidrar til å redusere kostnader og risiko forbundet med utvikling av ny teknologi, samtidig som det fremmer innovasjon og konkurranseevne i den europeiske forsvarsindustrien. EU har også innført et program for industriell utvikling av nye forsvarsprodukter og teknologi gjennom felles prosjekter, som fremmer samarbeid og deling av ressurser mellom medlemslandene.

Gjennom disse initiativene kan EU koordinere og styrke forsvarsindustrien på en måte som NATO ikke kan. NATO har riktignok gode forskning- og innovasjonsprogrammer, men mangler den politiske dimensjonen som EU har som styrker europeisk forsvarsintegrasjon og -evne. Ved å fremme samarbeid og felles investeringer, sikrer EU at Europa er bedre rustet til å møte fremtidige trusler og utfordringer.

Krig var enklere før. Nå må vi, i tillegg til kuler og krutt, passe oss for små grønne menn, skyggeflåten, trollfabrikker, hackerangrep og kabelkutting. Norsk, kritisk infrastruktur er alltid truet og, som i resten av Europa, henger vi etter på utvikling av et moderne totalforsvar. Selv om det nå er NATO-baser i Øst-Europa, har den underliggende forsvarsinfrastrukturen i Europa vært mer eller mindre uforandret de siste 30 årene. Vi er fortsatt rigget for et angrep fra det tidligere Øst-Tyskland. Disse utfordringene vil EU nå løse.

Videre vet vi som nordmenn godt hva det vil si å presses av en stormakt. Vi havnet på Kinas svarteliste som følge av fredsprisutdelingen til Liu Xiaobo, og våre politikere måtte gå kanossagang for å normalisere det politiske forholdet. Norge er ikke alene om å ha stått i denne skvisen. Litauen fikk kjenne Kinas økonomiske press enda hardere, men ble reddet av EUs samhold, hvor EU-landene slo ring om Litauen og fikk stagget Kinas press.

Litauen er et godt eksempel på hvorfor vi i dag feirer Europadagen. Vi feirer for Litauens frihet, for at Litauen i dag kan feire EU fremfor å feire Russlands seiersdag, som så mange europeiske stater måtte fram til 1991. Når vi feirer Europadagen så feirer vi frihet i Europa og samtidig trygghet i tiden fremover. Forsvarssamarbeidet mellom EU og NATO sikrer begge deler, og verner om verdiene vi holder høyt. I en tid hvor verden er mer utrygg, og FN sakker akterut tenker stater som Canada og Australia det samme. De søker til EU for de verdiene vi i dag feirer: frihet og samhold.