Kronikk: Håpløse forutsetninger for en ny EU-debatt

Publisert i Adressa 23.08.2024. Les kronikken i Adressa her.

Forfatter: Thor Axel Gamst Straume, Europarådgiver, Trøndelag European Office

Nå som politikerne endelig har innsett at vi står i en kronekrise og nordmenn for lengst har innsett at det er dyrt å feriere i Danmark(!),  er en ny EU-debatt nært forestående.  Om løsningen på kronekrisen er å binde kronen til euro eller å søke fullverdig EU-medlemskap er på ingen måte avgjort. Likefullt er det usikkert for hvermannsen hva en tilnærming til EU egentlig innebærer. Vi har et akutt behov for mer EU-kunnskap for å gå en ny EU-debatt i møte.

Ved to anledninger har vi stemt nei til EU-medlemskap, først i 1972 og igjen i 1994. På tross av det kommer det før eller siden en ny EU-debatt. Det er uunngåelig sett i lys av Norges situasjon, med dyp integrasjon i EU gjennom EØS-avtalen, tiltagende politisk spenning i Europa og Verden, og elementer som krone-, energi- og klimakrise. Som barn av 90-tallet med jobb i Brussel skulle jeg formodentlig ønske meg en ny EU-avstemning så fort som mulig, men det gjør jeg ikke. Etter å ha lest regjeringens EØS-utredning, Eldring-rapporten, har jeg blitt mer skeptisk til en ny debatt, i hvert fall for øyeblikket. Rapporten avdekte et kraftig behov for mer EU-kunnskap i Norge, og på bakgrunn av det er jeg skeptisk til en ny EU-debatt.

Da jeg studerte politikk under den renommerte professor Sergio Fabbrini i Roma, understreket han tabben David Cameron gjorde da han godkjente folkeavstemningen om Brexit. Fabbrini mente nemlig at den britiske allmenheten ikke hadde tilstrekkelig innsikt i EU for å stemme over en slik monumental avgjørelse. Udemokratisk, tenkte jeg. Det viste seg dog at Fabbrini hadde rett. Britene ble villedet av falske løfter fra blant annet Nigel Farage. Han som fortalte solskinnshistorier om hvordan et Brexit skulle tilfalle britisk helsevesen (NHS) svimlende summer. Farage har i ettertiden kommet langt på vei i å innrømme at egne løfter var oppspinn. Engelsk presse understreket Fabbrinis poeng da de på ekte britisk presse-sadistisk vis intervjuet Harry Kane og Giorgio Chiellini om Brexit under EM 2016. Sistnevnte kunne på bakgrunn av en lengre økonomiutdannelse gi noen kloke betraktninger, hvorpå den engelske kapteinen ble latterliggjort av pressen for å komme til kort. Kane var, i likhet med mange av sine landsmenn, ikke godt nok kunnskapsmessig beredt på en folkeavstemning om Brexit.

I dagens samfunn, både i Norge og internasjonalt, møter myndigheter og etablerte medier stadig større konkurranse med podkaster, TikTok og X/Twitter. Om man slenger AI inn i likningen er det fort gjort å dedusere seg frem til at mange blir forledet. Forledet til å tro på de mest beleilige fortellingene og konspirasjonsteorier. I Storbritannia opplever mange at tilliten til myndigheter og etablert presse svinner hen, noe som har bidratt til de stadig eskalerende opptøyene der borte. Her hjemme forteller etablert media at konspirasjonsteoretikerne som trodde på «The China Virus», at Covid rømte fra et kinesisk laboratorium, kanskje hadde rett. Vi er altså i en tid hvor nyhetskilder er mer desentraliserte, og folks tillit til nyheter er mer varierende.

Behovet for mer EU-kunnskap i befolkningen er ikke bare en nødvendighet for å avgjøre spørsmål om kronekrisen, det handler også om sikkerhet og demokrati. Vi er nødt til å sørge for at det norske demokratiet er robust nok til å motstå både nasjonale og internasjonale krefter som ønsker å påvirke med propaganda og feilinformasjon. Dersom vi ønsker å bevare det norske demokratiet er vi selv ansvarlige for å tette kunnskapsgapet. Om valgene vi tar i felleskap er fundert på kunnskap, vil det være lettere for oss å stå samlet etter at valgene er tatt.

Når vi går en fremtidig EU-debatt i møte, eller skal stemme over en binding av kronen til euroen, må vi sørge for at hele demokratiet er godt forberedt på debatten og avgjørelsen. Det er vi ikke nå.